Jeg sier ikke det er et enkelt tema. Problemet er at vi har utviklet teknikkene, medisinene og teknologien slik at levealderen har tredoblet seg på ca 2000 år. Hvorfor skal vi stoppe utviklingen nå?
Hvorfor er det en riktig å hjelpe når det er akutt, men ikke når det er snakk om en diagnose med kjent utfall? Hvordan kan du vite at den hardt skadde personen får “et stort sett normalt liv tilbake”? Det kan du ikke vite, og dermed må du hjelpe. Hvis den trafikkskadde da overlever men blir avhengig av medisiner og maskiner, hva er best for ham? At samfunnet har dine holdninger, eller mine holdninger?
Jeg er “avhengig” av mange maskiner. Det er ikke maskinene som stenger meg inne. Det er samfunnets manglende vilje til å akseptere og tilpasse seg, som stenger meg ute. Og akkurat i mitt tilfelle har jeg mer erfaring enn de fleste helsepersonell på feltet. Jeg trenger ikke være lege for å kjenne at jeg lever. Det er ingenting kunstig med mitt liv. Jeg er kanskje mer levende enn mange andre “normale”. De har ikke måttet kjempe. Deres liv kan fort anses som kjedeligere enn mitt.